Gunnars
situasjon
Da jeg ble
kjent med Gunnar for en tid siden, fortalte han at han hadde
store problemer med å komme seg ut blant folk, til og med på
butikken. Jeg hadde invitert han med på kafe, men han ville
ikke. "Jeg tør ikke", tilsto han. "Jeg blir helt lammet når jeg
kommer inn i det rommet. Jeg har prøvd, men måtte bare gå ut
igjen fordi jeg ble dårlig og fikk fryktelig vondt i magen.
Gunnar er sosial og pratsom når vi møtes på tomannshånd. - Så
hvorfor er han ikke i stand til å ha det trivelig sammen med
folk i småbyen der han bor?
Jeg ga han
boka om
Frigjøringsnøklene og ba han lese den. "Kanskje denne kan
hjelpe deg", sa jeg. "Si fra om du vil ha hjelp til å anvende
metoden jeg beskriver i boka for å bli kvitt angsten". Det gikk
noen uker. En dag sto han i døra. "Jeg vil prøve", sa han. "Jeg
vet ikke hva du forventer av meg, men jeg vil gjøre mitt beste
for å få det bedre i livet". Han fikk legge seg ned. "Er du
innstilt på at du kan komme til å gråte"? spurte jeg. Han så på
meg. "Må jeg det"? "Nei, du må ikke det, men når du sammen med
din sjel skal reise tilbake til et minne som ga deg de
problemene du har i dag, kan du komme til å skrike høyt". Det
ble stille. "Jeg får ta risken på det", sa han.
Reise
bakover i tid
Jeg ledet
han til å slappe av bit for bit i hele kroppen. Teknikken jeg
bruker, starter med å fokusere på å gi slipp på tærne og
deretter gir man systematisk slipp på alle spenninger ved å
bevege tanken helt opp til issen. Da Gunnar var kommet dit, ba
jeg han om å bevege tanken til midten av brystet der sjelen er
sentrert. Jeg ba sjelen hans om å ta han til det stedet der
frykten for å gå på kafé oppsto. Det gikk en liten stund og så
kom det tårer piplende. Han får et papirlommetørkle i
handa. Gunnar har kontakt med sin sjel, med følelsene sine. Han
skal ikke ta seg sammen og undertrykke dem, men slippe dem fri
så han kan bearbeide dem.
Det er lenge
siden...", sier han, "jeg trodde ikke det gikk an". Han
kommenterer til meg samtidig som han er til stede i sin sjels
minne. "Å reise tilbake til et tidligere liv, slik du sa. Jeg
trodde ikke på det du sier i boka", sa han. Med ett hulker han
høyt. Han har kommet inn i minnet. "Å, jeg skulle ikke ha gjort
det" utbryter han. - «Men jeg måtte gjøre det på min måte! … -
Og så gjorde jeg noe som var dumt i alles øyne… De så ned på meg
alle sammen… De vendte meg ryggen".
Å
erkjenne hva som gjør vondt
Nå minnet
jeg han på metoden han har lest om i boka. Med litt hjelp
begynte han å forme setninger som inneholdt både positive
intensjoner og negativt utfall. "Jeg erkjenner at jeg føler at
jeg ikke er verd noe i deres øyne, enda jeg har gjort mitt aller
beste for å glede folk i byen. Jeg er kjenner at jeg føler at
uansett hva jeg sier, så vender de meg ryggen".
Jeg spør:
"Hva var det som hadde skjedd"? Han sukker. "Det var et oppdrag…
Jeg har gjort mitt aller beste ved å lage en slags utsmykning
som jeg trodde borgermesteren skulle ære meg for… Jeg har
arbeidet natt og dag for å bli ferdig i tide." Gunnar stopper
opp og sinne kommer fram: - "Han vil ikke ha mesterverket mitt!
Folkene hans vil ikke sette det opp fordi de syntes det er
usømmelig… De knuste det! - Selvfølgelig er skulpturen naken!
Skulpturer viser menneskekroppen og skal være nakne!" Det ble
stille en stund. "Jeg visste det jo på forhånd, men jeg trodde
de ville beundre meg og se hvor dyktig jeg var… - Jeg er sint på
meg sjøl også"!
Jeg hjalp
Gunnar med å forme erkjennelsessetninger som både inneholdt både
den stolthet, iver, glede og forventning som han følte mens hans
skapte, - og smerten, fortvilelsen, sinnet og sorgen over å få
kunstverket ødelagt, bli avvist og utestengt. Han formulerte
mange setninger og gjentok dem til tårene avtok. Dette er viktig
å legge merke til fordi det er dette som løser opp angsten: Hans
sjel hadde følt at nederlaget var en følge av hans iver,
engasjement og glede. Derfor forventet han ubevisst at folk
skulle være mot han når han var glad, ivrig og forventningsfull.
Erkjennelse av både det positive og det negative i en setning
får sjelen til å innse at det er ikke slik. Sjelen klarer å løse
opp i den irrasjonelle følelsen når den får hjelp fra sinnet til
å se på hendelsen med logisk blikk.
Sjelen er
tidløs
Dette måtte
ha skjedd t i en pietistisk tid og han må ha vært en sann
kunstner som var på kant med meningene i samfunnet han bodde
i. Legg merke til at Gunnar snakket i presens, som om han var
til stede der og da. Jeg oppfordret han til det for at han i
størst mulig grad skulle være i kontakt med følelsene sine.
Sjelen har ikke tidsopplevelse slik sinnet har. Når man reiser
tilbake i tid, er opplevelse av nåtid et tydelig tegn på at man
er tilstede i minnet som sin sjel. Når jeg veileder,
legger jeg vekt på dette fordi det hjelper klienten til å komme
inn i følelsen. Det er hele poenget med en slik regresjonsreise
fordi man da har mulighet til å forløse traumet som skapte
angsten ved å erkjenne, tilgi og gi slipp på de vonde følelsene.
Tilgivelse
"Trenger du
å tilgi borgermesteren?" spurte jeg.
Han tenkte seg
om. Plutselig så Gunnar parallellen til livet sitt her og nå: "Ja,
men, ikke bare han. Jeg må greie å tilgi alle de som støtter han
i det han bestemte. Folk jeg kjenner i denne byen. Nå vil de
ikke lenger ha med meg å gjøre! Det var en mann som spyttet på
meg..." Det ble stille. - "Når jeg tenker meg om, har jeg
alltid vært redd for folk som representerer øvrigheten". Han
var i stand til å svitsje mellom da og nå. Han hadde fått en ny
innsikt idet han jobbet seg gjennom alle erkjennelsene. Han
jobbet videre med å tilgi både folket, borgermesteren og seg
selv. Til slutt gikk han gjennom hele opplevelsen og tilga seg
selv for alle de negative følelsene.
Dette er en viktig del av metoden: Å tilgi seg selv for negative
tanker og følelser som har oppstått i det minnet og som skaper
negative tanker i livet nå. Vår sjel består i sin opprinnelse av
kjærlighet, glede, stolthet og alle de gode følelsene som er vår
menneskelige natur. Når vi har opplevd vonde ting som har gitt
sjelen sår, vil sårene repeteres i det ubevisste og danne måten
vi tenker og oppfører oss på. Vi skaper unngåelsesstrategier. Vi
foretrekker noe foran noe annet.
Sårene
bidrar til å danne personligheten vår, vil mange si. Er det ikke
slik jeg er? Jeg må jo kunne reagere når noe er negativt? Det er
klart du kan. Vi kan imidlertid jobbe oss gjennom minner på
denne måten og grundig tilgi oss selv for å ha vært sint, redd,
følt oss avvist, forlatt, full av skyldfølelse og skam. Da kan
vi legge slike følelser bak oss og dermed bli kvitt negative
tanker om oss selv og andre. Samtidig kan vi bli kvitt frykten
for å bli avvist.
En god
opplevelse
Gunnar har
jobbet seg gjennom alle fasene og han ligger og smiler for seg
selv. «Jeg kjenner at jeg greide det! Da jeg så parallellen fra
den hendelsen til livet mitt nå, forsto jeg alt sammen. I morgen
skal jeg gå på kafe!» Han reiser seg opp og ser på meg: «Jeg har
aldri før tenkt at det gjør så godt å gråte. Selv om det var
tøft, var dette en veldig god opplevelse. Jeg ser meg sjøl på en
ny måte». Idet han gikk, sa han: «Takk for at du har bidratt til
å gi livet mitt en ny retning».
